L. Ron Hubbards tidligere eventyr førte direkte til 19. februar 1940, den dagen han ble hedret med en plass i Explorers Club, noe man bare oppnår gjennom invitasjon.

Blant andre siterte kvalifikasjoner for opptak, var L. Ron Hubbards tillegg til vestindiske kystlosbøker, hans mineralogiske undersøkelse av Puerto Rico og rapporter til det amerikanske Handelsdepartementet som førte til stenging av rundt tretti farlige flystriper.

Derfor førte L. Ron Hubbard det ettertraktede Explorers Club-flagget under sitt neste formelle vågestykke: Radioeksperiment-ekspedisjonen til Alaska i 1940.

Reisen som ble gjennomført om bord på Magician, en trettito fots ketsj, hadde som oppgave å teste et den gang nytt radiopeileinstrument mellom Puget Sound og Alaska-halvøya. Beskrevet som den første virkelige forbedringen av navigasjon siden sekstanten, var dette eksperimentelle instrumentet den direkte forløperen til Loran(Long Range Navigation [navigasjon med lang rekkevidde])-systemet, som ble anvendt på alle vann- og luftveier frem til satellitteknologien dukket opp i de senere årene av det tjuende århundret.

Noe som også var relevant for den 3700 km lange sjøreisen, var Hubbards nye kartlegging av en spesielt farlig passasje langs innsiden av øyene og hans etnologiske studier av de innfødte aleutene og haidaene.

Underveis fanget han ikke bare en kodiakbjørn med lasso, men trosset en vind på hundre kilometer i timen og tilsvarende sjøgang utenfor Aleutene. Blant andre vanskelige øyeblikk kom motorstoppen midt i ti meter høye bølger og en helt forferdelig passasje gjennom en voldsom utfordring kjent som Seymour Narrows – og alt sammen mens han fotograferte rull etter rull med trettifem-millimeterfilm med en stereoptisk linse for tredimensjonale detaljer. Dette er grunnen til at det første Explorers Club-flagget hans, nummer 105, er temmelig fillete.

Eller som L. Ron Hubbard selv så treffende uttrykte det: «Hva er livet uten utfordringer?»